T-Bear & The Dukes på Eftasbluesen

Når du har vært rundt på denne jorda en stund, så slår denne tanken deg innimellom. Den kan komme når du ser en fin gammel bil, ett musikk-instrument, en ekte «old school»-personlighet som blir intervjuet på TV. Og hvis du liker blues kommer denne tanken definitivt oftere med årene.

Våre helter går bort, og mange av de unge musikerne som prøver å ta opp denne arven lyder som læregutter i lang tid før de kan stå fram som fullverdige bluesmusikere.

Men her har vi en fyr som overrasker deg så snart du hører lyden fra hans gitar, stemmen hans og måten han behandler bluestradisjonen på. Rått og direkte, vel ikke «for rå» men akkurat nok til at han høres ut som seg selv. En direkte tilnærming, med en spesiell «bite» som vi forbinder med noen av de store bluesmusikerne.

Hvor finner han det? Kanskje i de dype skoger i Värmland, et tynt befolket område i Sverige, nær den norske grensen. Men mest av alt fra hans lange kjærlighetsforhold til bluesen med helter som Albert Collins, Albert og Freddie King, Luther Allison og andre store representanter for moderne elektrisk blues med en vri av funk.
En ting han har til felles med disse musikerne er at han aldri spiller et sett med bare «shuffles», men varierer i tempo og rytmer. Ikke bare er han et naturtalent på gitar, hans uttrykksfulle og direkte stemme og hans kreative låtskriving bidrar også til lydbildet; rått og modent samtidig.

«They don’t make them like that anymore»